Urfolksrettigheter a la mexicana

I dag benytter urfolkene i Mexico økende grad menneskerettighetene og internasjonal oppmerksomhet som pressmiddel i kampen mot myndighetene.

Nok er nok for Mexicos urbefolkning, som i økende grad protesterer til tross for at de risikerer å bli fengslet eller drept for å benytte seg av ytrings- og organisasjonsretten. Under Zapatistopprøret i 1994 tydde urfolkene i Mexico til våpen for å bli hørt. I dag benyttes i økende grad et annet pressmiddel i kampen mot myndighetene; menneskerettighetene og internasjonal oppmerksomhet.

Men det er langt igjen fra papiret til praksisen når det gjelder avtaler om urfolks rett til informert forhåndssamtykke i saker som berører dem, samt retten til selvbestemmelse over egne territorier. I 1994 uttalte en av zaptist-lederne ironisk at ”myndighetene gir oss en haug med papirer, men hva skal vi med dem – papirer kan vi jo ikke spise”.

I fjor besøkte det norske kronprinsparet Mexico, og i år var Jens Stoltenberg på besøk. Men ingenting tyder på at urfolks rettigheter står høyt på agendaen, når den mexicanske presidenten lokker med oljesamarbeid og prestisje i klimasaken.

Makt i stedet for informert forhånds-samtykke
Planene om vannkraftverket La Parota ved turistbyen Acapulco i delstaten Guerrero berører 100.000 personer, i hovedsak urfolk, og er utarbeidet i en prosess hvor lokalbefolkningen manipuleres og overkjøres. Denne uka samlet organisasjonen Cecop (Rådet for allmenninger og bygdesamfunn mot la Parota) seg i protest mot prosjektet som de hevder vil fordrive minst 25.000 personer fra hjemmene sine og medføre nedhuggingen av millioner av trær. Urfolksgruppene som vil miste hjemmene sine, har ingen steder å dra og avskogingen utgjør en alvorlig trussel mot miljøet mener Cecop.

I følge menneskerettighetssenteret Tlachinollan, har myndighetene og den Nasjonale strømkommisjonen (CFE) forsøkt å manipulere sivilbefolkningen i saken, holdt tilbake informasjon og ikke gjennomført rådspørringer med urfolkene, slik de er pålagt å gjøre både i følge urfolks medbestemmelsesrett nedfelt i den mexicanske grunnloven og i ILO- avtalen 169, samt retten til informert forhåndssamtykke og selvbestemmelsesrett nedfelt i FNs erklæring om urfolks rettigheter som Mexico har ratifisert. Disse juridiske rammeverkene innebærer at urfolkene har krav på å bli inkluderte i bestemmelsesprosesser vedrørende deres fremtid og territorier ved representanter valgt fra og av urbefolkningen.

I 2007 samlet hele lokalbefolkningen som vil berøres av Parota-prosjektet seg til informasjonsmøte og vedtok enstemmig at de var i mot vannkraftutbyggingen. Tross i denne motstanden, samt avgjørelser fra Jordbruksdomstolen som erklærer vannkraftutbygging som lovstridig, fortsetter myndighetene sine planer.

image.php?id=12090Urfolkskommisjon uten urfolk
Den nasjonale urfolkskommisjonen som skal promotere utvikling for urfolkene i Mexico hadde i 2009 et budsjett på 3.7 milliarder norske kroner (7.8 milliarder mexicanske pesos). De har dog ingen urfolksrepresentanter i styret og direktørene har verken urfolksbakgrunn eller spesiell kompetanse på urfolks rettigheter, men tilhører den kvite politikereliten i Mexico og representerer dermed ikke urbefolkningen i det hele tatt. Kommisjonen og dens ledere er direkte underlagt presidenten og er slik heller ikke uavhengige.

Avdelingsleder i CDI (også uten urfolksbakgrunn), forretningsmannen Manuel Gameros Monroy, forklarte under besøk fra samiske representanter i 2009 at 80- 90 prosent av CDIs budsjett går til veibygging. Det er tvilsomt at denne veibyggingen har utvikling for urfolk for øye, da den for eksempel i delstaten Chiapas har ført til en rekke alvorlige konflikter med urfolkssamfunn. For eksempel i grenda Mitzitón hvor flere aktivister er drept og arrestert etter protester mot veibygging gjennom maisåkrene sine, eller ved fossefallene i Agua Azul hvor veien utbedres og hoteller bygges på bekostningen av, ikke i samarbeid med urfolkene her. Verken i Mitzitón eller Agua Azul er lokalbefolkningen informert, rådspurt eller tatt med i bestemmelsesprossessene. Veiprosjektene går inn i Plan Mesoamerica (tidligere Plan Puebla Panama) som skal øke turisme og handel, men som møter kraftig motsand fra sivilsamfunnet i hele Mexico.

I 2009 kalte Den føderale kongressen CDIs direktør inn på teppet for å gjøre rede for nærmere 300 millioner kroner (600 millioner mexicanske pesos) på budsjettet som var øremerka prosjekter, men ikke brukt, samt kraftig overskridelse av budsjettet for personlige utgifter til CDI-ansatte.

Sist uke protesterte organisasjonen LARSEZ (Den sørlige jordrevolusjonsligaen Emiliano Zapata), bestående av ñomndaa-indianere, utenfor CDIs kontor i delstaten Guerrero. De hevder de er lovet penger til utviklingsprosjekter som CDI så nekter å utbetale. -Disse utviklingsprosjektene er en mulighet til å komme ut av den ekstreme fattigdommen vi lever i, uttalte lederen for organisasjonen Raymundo Velazquez Flores. LARSEZ krever videre støtte til tospråklige lærere, for å oppfylle urfolkenes rett til undervisning på eget morsmål.

Sette norske krav eller handle a la mexicana?
I Mexico har man en rekke Alta-saker hvert år, og her er det ikke politi, men tungt bevæpna militære som tar seg av sivil ulydighet. De som protesterer risikerer lange fengselsstraffer eller å bli drept. De store TV-kanalene og avisene publiserer bare myndighetenes versjon av konfliktene, mens de fremstiller demonstrantene som kriminelle og voldelige.

Urfolksorganisasjoner og aktivister i Mexico benytter i økende grad juridisk argumentasjon og informasjonsarbeid mot det internasjonale samfunn som midler, og er avhengige av støtte utenfra for å presse mexicanske myndigheter til å respektere menneskerettighetene.

Jens Stoltenberg besøkte i år Lacandona-jungelen i delstaten Chiapas sammen med Mexicos president Felípe Calderón for å snakke om klima. Stoltenberg besøkte verken den norskstøttede menneskerettighetsorganisasjonen Frayba eller LAGs (Latin- Amerikagruppene) lokale representanter, som har publisert en rekke overgrep mot urfolkene i blant annet Lacandonajungelen, inkludert tvangsflytting utført av militære og brenning av hus og eiendeler til en rekke indianer-familier i området. I sommer ble dessuten miljøaktivisten Mariano Abarca drept etter å ha protestert mot forurensing fra gruvedrift i Chicomuselo.

Under Det norske kronprinsparets offisielle besøk til Mexico i 2009 møtte en norsk næringslivsdelegasjon på over 100 personer, med Statoil Hydro og olje- og energiminister Terje Riis-Johansen i spissen sine mexicanske motparter, blant annet Pemex (Det nasjonale mexicanske petroleumsselskapet). Pemex kjøper allerede norsk teknologi på dypvannsboring og har etter lovreform åpnet for utenlandske investeringer.

Frayba melder at det i delstaten Chiapas er utstedt en rekke konsesjoner for landboring til Pemex. Urfolkene er ikke blitt informerte eller hørt og hvilke miljøkonsekvenser slik boring vil få er uklart.

I november besøker Stoltenberg igjen Mexico under den internasjonale miljøkonferansen i Cancun. Dette er Mexicos mest luksuriøse ferieby, bygget på bekostning av urfolkene som opprinnelig bodde her og som står i sterk kontrast til fattigdommen og miljø-ødeleggelsene som preger det virkelige Mexico. Turistbyer som Cancun er rammet inn av luksushoteller, kjøpesentre og private golfklubber, drevet med arbeidskraften til blant annet fattige maya-indianere.

Urfolk håper at norske myndigheter tar urfolks rettigheter på alvor, også i utlandet og tross i økonomiske egeninteresser. Det forventes at pengestøtte til menneskerettighetsorganisasjoner som Tlachinollan i Guerrero og Frayba i Chiapas, som begge bistår urfolkenes kamp for selvbestemmelsesrett over og bevaring av Moder Jord, også innebærer politisk støtte. Urfok håper at norske myndigheter ikke ser seg fornøyde med å kjøpe urfolks medbestemmelsesrett a la mexicana, selv om president Calderón synes å servere den sammen med gode økonomiske og politiske fordeler. For selv om Mexico har akseptert urfolks rettigheter på papiret, brytes disse konsekvent i praksis.

Renate Skarstad
Land